Bak kulissene: slik mikrer vi en taler før salen fylles

Når jeg underviser i lyd, starter jeg alltid med det samme budskapet: et godt taleropptak blir til i timene før salen fyller seg, ikke mens taleren står på scenen. Jeg kommer til lokalet i god tid, gjerne to timer før programmet begynner, fordi lyd er det som er vanskeligst å rette opp i ettertid. Et bilde som er litt mørkt kan lyses opp i klippen. En stemme full av romklang eller støy lar seg sjelden redde.

Første runde er å gå rundt i rommet uten utstyr i hendene. Jeg lytter etter ventilasjon, kjøleskap i bakgrunnen, trafikk utenfor vinduene og hvor stemmer bærer. Mange organisasjoner leier lokaler som vanligvis brukes til noe annet, og det hører man. Jeg noterer hva som kan skrus av, og snakker med arrangøren om det i god tid. Deltakerne på kurset gjør nøyaktig det samme første gang de er med ut i felt.

• Gå gjennom rommet og lytt før du rigger noe
• Noter støykilder som kan skrus av
• Snakk med arrangøren om ventilasjon og dører

På de fleste medlemsmøter og seminarer bruker vi en liten ansteksmikrofon, ofte kalt mygg, festet på jakkeslaget eller skjorten, omtrent en hånd under haken. Den gir jevn lyd uansett hvordan taleren snur hodet, og den forsvinner nesten i bildet. Ulempen er at den fanger opp alt som berører tøyet, som halskjeder, slips og hender som stryker over jakken.

En håndholdt mikrofon passer bedre når flere skal snakke etter hverandre, for eksempel i en paneldebatt eller når publikum stiller spørsmål. Da må noen sørge for at den holdes riktig, helst rett under munnen og ikke lenger unna enn en neve. Jeg viser deltakerne begge løsningene i øvelsene, og vi hører forskjellen sammen i hodetelefoner. Det er ofte første gang noen oppdager hvor mye en centimeter betyr.

• Ansteksmikrofon: diskret, jevn lyd, følsom for tøystøy
• Håndholdt: tydelig ved flere talere, krever en som holder den riktig

Mange som skal holde et innlegg er allerede nervøse, og da er det ikke gunstig om en fremmed fikler med klærne deres. Jeg forklarer alltid hva jeg skal gjøre før jeg gjør det, og jeg spør om det er greit. Er taleren ukomfortabel med at jeg festerer mikrofonen selv, viser jeg hvor den skal sitte, og så gjør de det selv mens jeg ser bort. Respekt er ikke et pent ord her, det er en praktisk regel.

Kabelen legges i en liten sløyfe innenfor klærne, slik at den ikke trekker i mikrofonen når taleren beveger seg. Senderen går i lommen eller på beltet. Har taleren kjole uten lomme, finner vi en annen løsning, for eksempel et lite belte under jakken. Poenget er at taleren skal glemme at utstyret finnes, ellers hører man det i opptaket: en hånd som stadig går opp til kragen, eller en tørr hosting fordi vedkommende er anspent.

• Forklar før du rører noen, og spør om lov
• Lag en sløyfe på kabelen så den ikke trekker
• Finn et sted til senderen før taleren går på

Ingen får gå på scenen før jeg har hørt dem snakke med vanlig stemme i minst et halvt minutt. Jeg ber gjerne taleren lese de første linjene av innlegget sitt, fordi mange snakker høyere og tydeligere når de leser enn når de forteller fritt. Mens de snakker, justerer jeg nivået slik at toppene ikke går i rødt, men ligger godt under taket. Er nivået for lavt, blir lyden full av susing når den løftes i klippen.

Etter prøven tar jeg opp noen sekunder og spiller det av i hodetelefoner. Det er den delen deltakerne helst vil hoppe over, men det er den som redder dagen. Jeg har sett opptak der mikrofonen sto på mute, eller der batteriet var nesten tomt og lyden hakket etter ti minutter. Ett minutt med avspilling tar bort nesten alle slike overraskelser, og det er derfor det er et fast punkt i sjekklisten vår.

• La taleren lese de første linjene med vanlig stemme
• Hold nivået under taket, ikke helt opp til rødt
• Spill av prøven i hodetelefoner før du starter

Når foredraget begynner, har jeg hodetelefoner på hele tiden. Målerne viser nivået, men de sier ingenting om en stemme som plutselig blir kvalt, en mikrofon som har rotert eller en dør som smeller bak i salen. Jeg sitter nær mikseren, men ikke så nær at jeg forstyrrer publikum. Hvis noe skjer, har jeg et lite sett med tegn jeg kan gi taleren eller en av arrangørens folk uten å avbryte.

Jeg tar alltid et reserveopptak på en annen kilde, for eksempel en liten opptaker i lommen på taleren eller en kamera-mikrofon som fanger rommet. Det høres ikke like pent ut, men det kan brukes hvis hovedopptaket svikter. Og jeg skriver ned tidspunkt for alt uvanlig, for eksempel en telefon som ringer eller en høyttaler som piper, slik at den som klipper vet nøyaktig hvor det må rettes.

• Bruk hodetelefoner gjennom hele innlegget
• Ha et reserveopptak på en annen kilde
• Skriv ned tidspunkt for forstyrrelser

Så snart taleren er ferdig, tar jeg av mikrofonen og takker. Deretter kopierer jeg filene til to steder, før jeg pakker noe som helst. Filene får navn med dato, rom og taler, slik at ingen i etterkant må gjette hva «lyd_07» var. Det høres kjedelig ut, men det er her mange ferske filmere mister kontrollen over materialet sitt.

Før jeg drar, hører jeg gjennom noen utdrag fra begynnelse, midt og slutt. Jeg lytter etter tørre klipp, støy og stemmen som blir borte. Hvis noe er galt, kan jeg si fra til arrangøren mens vi fortsatt er i lokalet, og kanskje ta opp et kort tillegg. Dette er også tidspunktet jeg tar kontakt med den som skal klippe, hvis det er en annen enn meg, slik at notatene mine følger materialet og ikke blir liggende i en lomme.

• Kopier filene til to steder før du pakker
• Gi filene navn med dato, rom og taler
• Lytt gjennom utdrag før du forlater lokalet